Mannebloggen

I går var jeg og Hilde på IKEA for å handle flotte praktiske ting til hjemmet mitt. Grunnen til at jeg tok den turen var at ting har startet å sette seg fast i stekepannen jeg handlet for en 50-lapp på Rimi for tre år siden. Jeg har lagt merke til at teflonbelegget startet å bli tynt og siden jeg ikke liker tanken på å spise teflon trengte jeg ny panne. Siden jeg skulle ha en panne ønsket jeg meg en grillpanne, så jakten var igang.

Det hele startet etter jobb. Dro innom Solsiden, passerte en sur Hilde (ikke den samme som hun som er nevnt tidligere i innlegget) og tok rulletrappen opp til Clas Ohlson. Etter en lang og intensiv jakt etter stekepanner, bare for å oppdage at de var rett ved inngangen, skulle jeg finne den som passet for meg. Den eneste grillpannen de hadde var en drittung jernpanne til nesten 500 kroner. Jeg måtte videre. Verken Jernia, Tilbords eller den fanzye butikken Kitchn (eller hvordan det skrives) kunne hjelpe. Jeg viste at IKEA ble løsningen.

Etter å ha stappet i meg fiskepinner og chips var tiden inne for å dra til IKEA. Der ble jeg møtt av en høyst telefonerende Hilde samt en veldig forvirrende ombygging. Innen jeg hadde kommet meg til kassen hadde jeg disse tingene mine i min gule IKEA-pose; tre små kaktuser, tre små krukker, en pakke spisepinner, en grillpanne og en pose med tørkede blomster som luktet vanilje. Det siste var til Hilde, men alle de andre tingene skulle gjøre min hverdag bedre.

I dag hadde jeg mitt livs beste middag. Et stykke svinefilet stekt i min nye panne sammen med tomat, paprika og løk. Dette sammen med en salat gjorde meg skikkelig mett i magen min. Det var bare èn liten detalj med den maten. Den er vanskelig å spise med spisepinner. For en nybegynner var det håpløst slik at jeg faktisk måtte bruke en kniv og en gaffel for å dele maten opp i passelige biter.

Nå sitter jeg her. God og mett med en stekepanne to spisepinner liggende i oppvaskkummen samtidig som jeg pønsker ut navn til mine nye kaktusvenner. Jeg handlet de inn for å erstatte Ashlay Alexandra som døde av feilernæring. Siden Hilde var med på IKEA har jeg valgt å kalle den tøffeste opp etter henne, men hvilket navn skal jeg gi de andre tre?

En kjent (?) Norsk gruppe har en sang om en heis som går opp og ned. Hvem denne gruppa er vet jeg ikke, men husker den sangen var veldig populær for ett eller to år siden. Tilfeldigvis hørte jeg den på radio denne uka og den sangen er en ypperlig metafor både på livet og på dagen min i dag.

Dagen startet med en opptur. På tross av en ekkel billigølhodepine som lå og hammret nederst i panna, ved øyenbrynene, så var det skinnende solskinn ute. Tok derfor å sendte over en SMS til Hilde for å fortelle om det deilige været og hvor mye jeg gledet meg til å dra på fjelltur med henne i dag. Rosene var handlet inn og endelig skulle jeg ta mot til meg å fortelle henne det jeg alltid har hatt lyst til å si. Vel, den siste setningen der er vel ren svada og bare skrevet for at alle skal synes synd på meg. Jeg hadde nok ingen rose, men jeg handlet faktisk inn vannmelon til turen.

Det ringte plutselig på døren. Jeg løp ut og der var ei søt fjortisjente som smilte og lurte på om jeg ville ha VG. Jeg ble skikkelig overrasket. Hadde ikke ventet dette. Tankene gikk fort gjennom hodet mitt. Var til og med nær ved å dumpe Hilde for å “lese VG” med denne nydelige jenta, men siden jeg er den skikkelige gutten som jeg er valgte jeg å si “nei takk” til henne. Jeg var fornøyd med valget mitt da jeg så henne forsvinne over til naboen.

Siden solen skinte ute bestemte jeg meg for å svi flesket mitt litt og skaffe meg et hint av farge. Siden jeg greide å bli solbrent på brystkassen og magen dagen i forveien var det på tide å grille ryggen. Mens jeg lå der i solsteika fikk jeg en SMS, den var fra Hilde. Hun kunne ikke komme da hun lå fyllesjuk i en annen kommune i senga til en eller annen fyr med rennesnusleppe og rørleggersprekk. Vel, det med den fyren antar jeg er løgn. Hun er en skikkelig jente, men føler jeg må legge til elementer for å skaffe lesernes hele og fulle sympati. Da jeg leste den SMS-en skjedde det underlige; solen forsvant bak en diger sky. Jeg satt der altså uten Hilde, uten VG-jenta og uten sol. Jeg bestemte meg derfor å dra inn for å vaske kjøkkenet mitt.

Da jeg kom inn oppdaget jeg noe spennende. På lønnslippen jeg fikk på mail viser det seg at jeg har gått opp i lønn. Ikke store greia. Snakker tross alt om fem kroner per time før skatt, men penger er tross alt penger. Glad og lykkelig startet jeg vaskingen.

Midt under vaskingen fikk jeg enda en opptur. I en konvolutt som det sto skrevet “go jul” på utsiden lå den jammen meg 500 kroner. Aner ikke hvilken jul jeg fikk den konvolutten, men penger er penger så jeg tok ut seddelen og kastet konvolutten.

Jeg regner meg selv for å være litt over middels glad i tegneserier. Da jeg dro ut for å kaste papirsøppla smilte lykkeguden min igjen til meg. Der blant gamle Se og Hør og Grandiosaesker lå det nemlig to Pondushefter fra 2001/2002 som jeg ikke hadde sett før. Disse ble smugglet inn og skal bli lagt i press for å få bort den bøyen som søppelkontaineren har laget på de. I kveld har jeg bestemt meg for å dra på jakt etter flere i kontaineren.

Så her sitter jeg. Etter en turbulent dag er jeg fornøyd og ikke minst mett etter å ha stappet i meg masse vafler. Jeg lager nemlig verden beste vafler. Viste du det? Det tror jeg ikke du gjorde, men du er likevell velkommen til å komme å smake på de om du leser dette kjære VG-jente.

Jeg fortsetter trenden med å blogge om meg selv uten å lime inn noen musikkvideoer.

I går var jeg som sagt på konsert. Ønsket ikke å betale 500 kroner for Whitesnake så jeg hang utenfor portene sammen med unger, narkomane og folk som var for fulle til å komme seg inn. Jeg fikk meg mange nye venner. En narkoman som var veldig interessert i en sinnsyk gitarsolo som gitaristen til Whitesnake greide å trylle frem fra gitaren sin. Her dreit jeg meg loddrett ut da jeg ikke engang viste hvem gitaristen er. Jeg bryr meg da ikke om navn så lenge han spiller gitar på den måten.

Min andre venn var en litt mer spennende type. En gammel mann med grått hår og litt skjegg. T-skjorte og hanekam. Ja, du leste riktig! Mannen greide å få det som er igjen av det tynne hvite håret sitt til å bli en hanekam. Når solen går ned over Trondheim dukker de underligste typer frem.

Jeg var vel selv blant de høyest opp på rarhetsskalaen der jeg sto i min 60-talls innspirerte Fretexskjorte, en diger Elvis beltespenne og Brylcreem i håret. Jeg var kledd for en Elviskonsert og ikke puddelrock. Da jeg innså dette startet angrende tanker å gå tilbake til Fretex i Halden der jeg sto med en gullbluse i hånden. Hvorfor la jeg den tilbake? Jeg kunne da ha fått bruk for den her.

Selve konserten var en magist affære. Sinnsyke tromme- og gitarsoloer dukket opp fra høytalerne. Kveldens høydepunkt var uten tvil dette; scenen ble helt blå. Et keyboard starter å spille. David Coverdale sier “I don’t know where I’m going” og publikum svarer “But, I sure know where I’ve been”. Derfra var det magi og hele kvelden var ren lykkerus.

Nå er dagen derpå. Det er hard for to typer mennesker; de som har drukket mye samt de som har drukket ett par bokser billigøl. Billigølhodepine er det værste jeg vet. Den setter seg i pannebarken på en ekkel måte. For å avslutte den hele med en klisje; I know where I have been!

Enkelte hedninger har gitt meg sterk kritikk for at jeg posterer bare musikkvideoer i denne bloggen og jeg burde istedet blogge mer om meg selv. Til det sier jeg; piss meg i øret, og velger nå ironisk nok å skrive et innlegg som handler om meg selv og som ikke inneholder noen musikkvideoer.

Når jeg skriver dette så gjør meg jeg klar til å forlate tidenes vorspiel. Siden jeg ikke engang har Krizzi som venn ble det bare meg og Spotify denne gangen. Målet for kvelden er å dra på årets begivenhet i Trondheim; Trondheim Rock Fest (jeg er ganske sikker på at det er en orddelingsfeil der). Deilig øl (les: billigølet “Kompils” som de selger på Rimi for en skremmende lav literspris) i glasset og Whitesnake på høytaleren. Kan det bli bedre? Egentlig så er det mulig, for siden jeg kjenner bare til én av deres sanger så jeg har kjørt “Here I Go Again” på repeat siden jeg startet å drikke. Starter å bli lei av både den og den helvettes Rimidritten.

Klokken starter å nærme seg 22, som er tidspunktet som de liksom skal på scenen. Siden INGEN går på scenen i tide velger jeg å dra da. Kanskje om jeg er heldig har jeg hyggelig musikk på vei ned til byen. Solen skinner så dette blir en fin kveld. Siden jeg ikke har tenkt å brenne bort 500 kroner bare for å høre en eneste sang live så må jeg finne andre alternative måter når det kommer til oppholdstillatelse under konserten. Kanskje noen uteliggere åpner opp “hjemmene” sine og lar meg få dele en benk med de. Da skal jeg jammen meg kjøpe en dritdyr rose fra de irriterende roseselgerne som byen er oversvømt av.

På ett vanlig blogginnlegg ville jeg her avsluttet med en YouTube-video av Whitesnake, men siden enkelte (TM) ikke liker slik så sier jeg bare; TA Å SØK OPP DEN JÆVLA VIDEOEN SELV!!!!

Min sjelevenn, søte-Marthe, introduserte meg for en sang i forrige helg. Når jeg sier introduserte så mener jeg “spille tusen ganger til jeg ble lei og nesten spydde av den”. Dette har ført til at jeg nå de siste dagene har hatt den sangen festet på hjernebarken min. Sangen jeg snakker om er Pussycat Dolls sin “Jai Ho” (som de vistnok har stjelt fra en fattig inder). Dette er jo et band som har gitt meg mang en våt drøm så hvorfor ikke ta en titt på sangen.

Først trenger man sangen, der er YouTube vår helt. Så trenger jeg teksten. Ett søk på “lyrics + jai ho” gjorde susen der. Da norsklæreren min i videregående insisterte på at sangene vi tok tekstanalyse av skulle være på norsk satt jeg min venn Google Translate på saken. Den har hjulpet meg med mang en viktig hjemmelekse i fremmede språk som fransk og engelsk så jeg viste hva den var god for. Så la oss bare starte!

(JAI Ho)
(JAI Ho) Jeg har (jeg har) fryser (fryser)
Når du trykker på ansiktet mitt,
Jeg vil gjøre deg varm,
Har alt du har,
Jeg vil foreta du vil si (JAI Ho)

(JAI Ho)

Jeg fikk (jeg fikk) feber (feber)
Kjører som en brann,
For at jeg skal gå hele veien,
Jeg skal ta deg høyere (JAI Ho)
Jeg holder den stødig
Cuz jevn er hvordan jeg føler det.
Dette beat er tung, så tung,
Du Gòn føle det.

(JAI Ho) Du er grunnen at jeg puster, (JAI Ho)
Du er grunnen at jeg tror fortsatt, (JAI Ho)
Du er min skjebne,
JAI Ho! Uh-uh-uh-oh!
(JAI Ho) No er det ingenting som kan stoppe oss (JAI Ho)
Ingenting kan komme mellom oss, (JAI Ho)
Så kom og dans med meg,
JAI Ho! (oohh)

Fang meg, ta meg, ta meg, felles fange meg,
Jeg vil ha deg nå,
Jeg vet at du kan spare meg komme og redde meg,
Jeg trenger deg nå.
Jeg er din for alltid, ja, evig,
Jeg vil følge,
Overalt i likevel,
Aldri slipp.

JAI Ho

(JAI Ho) Escape (escape) away (borte)
Jeg tar deg til et sted,
Dette fantasy av deg og meg,
Jeg vil aldri miste jage. (JAI Ho)

Yeaahhhh (JAI Ho) Yeaahhhh

Jeg kan (jeg) føler deg (føler deg),
Rushing gjennom årene,
Det er en forestilling i mitt hjerte,
Jeg vil aldri bli den samme.

(JAI Ho) Bare holde den BurnIN “, yeah baby,
Bare hold den kommer, (JAI Ho)
Du skal finne ut, baby,
Jeg er en i en million.

(JAI Ho) Du er grunnen at jeg puster, (JAI Ho)
Du er grunnen at jeg tror fortsatt, (JAI Ho)
Du er min skjebne,
JAI Oh! Uh-uh-uh-oh!

(JAI Ho) No er det ingenting som kan stoppe oss (JAI Ho)
Ingenting kan komme mellom oss (JAI Ho)
Så kom og dans med meg,
JAI Ho! (oohh) (Du og meg, det er skjebnen)

Fang meg, ta meg, ta meg, felles fange meg,
Jeg vil ha deg nå,
Jeg vet at du kan spare meg komme og redde meg,
Jeg trenger deg nå.
Jeg er din for alltid, ja, evig,
Jeg vil følge,
Overalt i likevel,
Aldri slipp.

JAI Ho (Yeeeaaahh), JAI Ho (Yeeeaaahh), JAI Ho

Jeg trenger deg,
Skal gjøre det, (JAI Ho)
Jeg er klar,
Så ta det!

(JAI Ho) Du er grunnen at jeg puster, (JAI Ho)
Du er grunnen at jeg tror fortsatt, (JAI Ho)
Du er min skjebne,
JAI Oh! Uh-uh-uh-oh!

(JAI Ho) No er det ingenting som kan stoppe oss, (JAI Ho)
Ingenting kan komme mellom oss, (JAI Ho)
Så kom og dans med meg,
JAI Ho! (oohh) (Du og meg, det er skjebnen)

JAI Ho!

Bai la-Bai la!
Bai la-Bai la!

JAI Ho!

Bai la-Bai la!

JAI Ho!

Jeg føler nå at videre tekstanalyse av sangen ikke er nødvendig. Når jeg nå også pressiserer at “ho” er slang for “hore” så ser jeg ingen grunn til å kutte ut mine våte drømmer om Nicole Scherzinger og resten av fittekattene (ett ord jeg forøvrig har stjælt fra tegneserien Rocky). Siden Marthe introduserte meg for sangen ser jeg vel heller en grunn for å inkuldere henne i drømmene mine. Men det må bli en historie som passer bedre i en annen blogg.

Jeg lovet meg selv at jeg aldri mer skulle blogge om Rybak, men jeg kunne ikke dy meg for å komme med denne.

Er du like lei av han som meg akn du ta en titt på disse sidene for å bli kvitt han. Starter med Adressa.no som har en fantastisk artikkel om diverse teknikker for å bli kvitt den sangen fra hjernen din. Selv om yoga høres ut som en god ting var min favoritt at man i stedet burde skaffe seg en annen låt å ha på hjernen. Deres forslag om Albert Åberg-melodien funker som fjell. Iallefall til du bestemmer deg for å lage en melodi på den. RadioAdressa sitt morgenshow mente at den beste teksten var den som starter med ordene “years ago when I was younger…”. Resultatet kan høres på deres Facebookside.

Pondus.no mener latter hjelper. De publiserte en stripe tegnet av Øverli der Pondus knuser en radio som spiller den sangen. Dessverre taper de seg med å legge ut YouTube-videoer av alle sangene i finalen.

NRK var de som gav oss dette utysket og det er derfor deres jobb å rydde opp. Det greier de fint med spillet Whac-a-Rybak der man skal slå Alexander i hodet med én gang det stikker opp fra hullet. Et spill man kan kose seg med i timesvis.

Sånn! Da var jeg ferdig med Grand Prix! …håper jeg da.

Jeg har bestemt meg for å gi meg med IcePod-bloggingen ved å fortelle om siste utvikling. Istestene har startet å komme i butikkene. Klikk.no gav den ynkelige 3 poeng mens VG sin terning landet på en 5-er. Det spriker i resultatene, heldigvis har jeg bloggervenner som gir denne ti tommeltotter i været.

Jeg har endelig også fått svar fra Hennig-Olsen anngående min henvendelse. Dette var det de svarte:

Viser til mail vi har mottatt fra deg, der du lurer på hvor tid du kan finne IcePod isen i butikken nær deg. Vi har produsert den så den er nok snart å finne i butikkene.

Vi er alltid svært glade for tilbakemeldinger fra kunder, og henvendelsen din vil bli registrert.

Glad de likte mailen min.

Jenter som kommer og jenter som går… Slik går en kjent sang fra gruppa DiDerre. Jeg har ikke noe problemer med at jentene kommer. Til meg går de bare.

Jeg har i det siste hatt to store prosjekter; Hannah Montana-filmen og Whitesnakekonserten. Jeg har i derfor lett i lang tid etter mennesker som kan være med meg på disse tingene. Siden jeg i hovedsak omringer meg med jenter så er det jenteferdighetene mine som har fått testet seg mest. Resultatet ble ikke særlig bra.

Jeg har trygglet og bedt. Delt ut blendere og gikk moralsk støtte når de vraltet sine invalide kropper over forgjengeroverganger. Jeg har til og med tilbudt de at jeg skal betale for meg selv med en mulighet for at jeg kanskje betaler for de. Alt til ingen nytte! Det jeg har fått til så langt er to som jeg regner som 40% sannsynlig blir med på Hannah Montana-filmen. Whitesnakekonserten gikk enda dårligere. Det jeg endte opp med der var ei som sa at jeg kunne komme bort til henne på jobb i pausen på konserten for å ta på puppene hennes. Det eneste positive med det var at det tilbudet gav hun meg helt uten av jeg måtte foreslå, hinte eller mase om det.

Det er vel strengt talt ikke så rart at ingen vil gå på kino eller konsert med meg. Carina greide å ta dette bildet av meg med et tonn jenter rundt meg, samt en stor kopp med byens beste kakao i hånden, uten at jeg virker særlig lykkelig. Jeg liker å skylde på at det var fordi det var ingen søte russebabes, bare jenter i stygge bunader, som gikk forran meg.

Selv om mine jenteferdigheter er lik null så har jeg fortsatt min gode musikksmak

Vurderte her å plassere noen sanger av Whitesnake og Europe, men siden Tone er søt og jeg tross alt har denne sangen på hjernen falt valget på denne sangen.

Det store samtaleemnet for tiden er Grand Prix. Vi er ferdig med å feire seieren, noe som ble feiret på skremmende måter på byen natt til 17. mai. Nå er det etterdønningene etter seieren som diskuteres. Jeg skal ikke henge meg på diskusjonen om lokalisering, men jeg og Marthe har kommet med et forslag om å avholde finalen neste år på Selnes. Den som lever får se om den drømmen blir til virkelighet.

Det jeg er opptatt av nå er kommentatorene. Synnøve Svabø ble ikke den store hiten. Vi hater tross alt alle som kommenterer Grand Prix. Alle hatet Jostein Pedersen, men da han forsvant fant alle ut at de elsket han likevell. Slik kommer det nok alltid til å være helt til man setter inn en skikkelig person i kommentatorstolen. Jeg har funnet min kandidat; Petter Rasmus. Mannen er legendarisk for sin jobb som Adresseavisen sin Rosenborgkommentator. Får vi en Grand Prix-kommentator som oppfører seg som han blir neste års finale en drøm å følge med på. For å demonstrere mitt poeng kan man nyte synet at Petter Rasmus sin kommentering fra 16. mai-kampen her. Legg merke til hvordan han suger all kraften ut av sin sidekommentator Rune Bratseth

Om noen ikke har fått det med seg; det er Alexander Rybak som er Norges håp i Eurovisjon Song Contest dette året. Han vil nok spille en stor rolla neste år også da VG Nett alt har funnet glede over at Norge vil holde finale i samme periode som vi feirer vår nasjonaldag.

Jeg er lei av denne felemannen. Allerede dagen etter den norske finalen da hele Akersgata var på jakt etter jenta som han synger om, kjente jeg at dette kan bli en hard periode. Alle skriver om Norges sjanser i finalen. Til og med NRK Beta har imponerende nok funnet sin nerdete vinkling til denne begivenheten. Dagbladet har hentet frem en av de støreste Grand Prix-fanen som finnes og VG Nett har blåst støvet av Jostein Pedersen. Alle skal være med når programlederne utroper på dårlig engelsk, med sterkt innslag av russisk, at Norge har vunnet.

Jeg tenket aldri at jeg ville skrive om denne sangen og kalle den en mannelåt, men etter å ha lest Adressa.no innser jeg at den faktisk er det, bare ikke når Alexander spiller den. Hva jeg mener kan dere høre her:

Om Alexander fortsatt blir for voldsom har vi da alltids vår reddningsmann; Fanthomas!