Mannebloggen

Jeg blir, som nevnt tidligere, mobbet på jobb for min kvinnelighet. Jeg har blogget om det tidligere og det skal heller ikke forbause meg at det kommer flere i samme kategori. Nå har jeg nådd mitt absolutte bunnivå. Uansett hva jeg gjør så ender det feil.

Jeg har nå stoppet opp og tatt en titt på livet mitt slik det har vært de siste dagene. Jeg har…
…fått meg ett sort jentearmbånd som jeg går med hele tiden fordi jeg tror selv jeg er så innmari tøff med det
…startet å trimme med ei gravid dame som sliter meg helt ut med sine øvelser
…driver og huffer meg over alt husarbeidet som må gjøres (og som ikke har blitt gjort de siste par månedene)
…sett mine første 30 sekunder av Skal vi Danse?
…brukt dagens siste arbeidsminutter til å surfe på Matprat.no og Dinmat.no etter middagstips (endte selvsagt opp meg nudler og tufisk)
…innsett at jeg har startet å bruke skremmende mange minutter foran speilet hver morgen etter at jeg var på ferietur med fire jenter (dessverre så ser jeg ut som det samme dasset jeg alltid har vært selv med en nesten nyinnkjøpt boks med hårpaste)
…spiset hjemmebakte rundstykker mens jeg har skrevet dette

Som om ikke alt dette var nok så fikk jeg min største midtlivskrise i dag på butikken. Jeg skulle handle inn min vanlige pakke te til helgen. Gikk bort til hyllen, strakte ut armen og tok med meg pakken som lå på riktige plassen i hyllen. Studerte pakken og oppdaget noe skremmende. Hvor var min pure white tea? Satte pakken tilbake og startet å se gjennom hyllene. Ingen tepakke! Den fordømte Coop Mega har tatt fra meg all gleden med helgen!

Ingenting gir deg en mer manndig følelse enn å stikke inn på Clas Ohlson for å handle med deg ett stort sett med 10 umbraconøkkler for å feste en løs fot på ett bordbein.

Dette manndige innkjøpet måtte feires så det bar rett på Egon for å innta en bedre mannemiddag. Dette innebar pizzabuffet og 0,6 liter øl. Følelsen av å sitte der å beundre sitt nye verktøy er en herlig følelse som må oppleves. Nå skulle jeg overvinne bordbeinet. Jeg skal vise det fordømte bordet hvem det er som mannen!

Nå sitter jeg her med nøkkelsettet i hånden og har innsett det jeg burde ha forutsett for lenge siden; bordbeinet gikk av med seieren.

Jeg har venner! Om du spør de vil de kanskje ikke innrømme sitt vennskap med meg, men det er der. To av vennene mine heter Guro og Jan-Roger. Guro er egentlig en kollega, men siden kommunikasjonen mellom oss er for det meste ufaglig om helt andre ting enn jobb, smetter jeg henne likevel i vennskapsskuffen.

Jeg har nå innsett at disse du hadde vært perfekte å spleise. Jeg er ingen spleiser, men disse to hadde vært moro å sette i samme rom. De har en god del ting til felles som ville ha gjort de til et skremmende par. De første to punktene vil vel kanskje noe si gjør spleisingen umulig, men jeg mener at det viser felles interesser på det private plan.

• Guro er nemlig gift, Jan-Roger skal gifte seg
• Guro venter barn, Jan-Roger har allerede gitt navn på alle sine ufødte barn

Jaja, men er dette alle likhetene? Nope! Det er mer!

• Begge liker å sette likhetstrekk mellom meg med ei kjærring
• Begge setter spørsmålstegn med min legning ved å kalle meg “homo”
• Begge rakker ned på mine egenskaper mot det motsatte kjønn

Det skremmende er ikke at de er like på tre forskjellige punkter. Det skremmende er måten de formulerer seg på. Guro jobber i en helt annen avdeling og Jan-Roger bor ett helt annet sted i Norge så hoved kommunikasjonsformen med de begge er via instant messaging. Da er likhetstrekkene mellom de to til å ta å føle på.

Jeg kommer nok aldri til å få spleiset de og det er vel kanskje like bra siden det de har til felles er at de mobber meg.

Nå har debatten rundt den polsk-svenske artistfruen Anna Anka kommet for fullt. I promovideoen som blant annet ligger på VG Nett forteller hun om alt hun gjør for Paul Anka. Noen reagerer kanskje på hennes synspunkter, men noe sier meg at Paul er en person som vet hva han liker og som må ha det. Han er nok en ekte bortskjemt stjerneartist. Heldigvis er det en forening i Sverige som også har forstått dette og som er opprettet som fanclub for Anna og Paul. ”Nationella Ankistförbundet i Sverige” har eksistert i en årrekke og består av mennesker som valfarter til Paul Ankakonserter flere ganger i året. Det er lett å forstå. Paul har jo mange gode klassikere slik som denne godbiten:

I dag var jeg ekstra sen da jeg gikk ut døren og trampet i vei mot jobben. Mens jeg gikk smettet jeg på med høretelefonene og tunet radioen på mobilen inn på RadioAdressa slik standard morgenprosedyre alltid har vært. Da fikk jeg oppleve den overraskelsen som de andre morgenfuglene i Trondheim har fått for mange timer siden; Baard Danielsen var bort. Der var stemmen til Fredrik Theodor. Uvanlig, men man blir sikkert vant til det i løpet av noen dager.

Så kom spørsmålet; hvor var Danielsen? Litt surfing på internett kom jeg til denne siden på Facebook som skulle fungere som en liten teaser. Skulle vi miste Janne Helen også? Hun som nettopp hadde kommet tilbake på radioen. Dette startet å bli trist. En raskt titt på bloggen hennes kom jeg frem til følgende side. De skulle altså starte på P4 sin nye lokalradio her i Trondheim. Glad for at de kommer tilbake som et strålende radarpar på nyåret lente jeg meg tilbake og hørte på ekte P4-musikk:

Tv2 Zebra har igjen kommet opp med genial underholdning. For noen uker siden startet de å vise RAW Wresling og jeg ble hektet. Det er ett eller annet med dette kombinasjonen av teater og bryting som skaper et enormt underholdene show. Jeg har nå også med glede oppdaget at det blir wreslingshow i Trondheim så her er det bare bestille billett og starte å glede seg.

Kanskje jeg en dag kommer til å se min nye helt Randy Orton live

Jeg innså i går at jeg starter å bli en skremmende sosial mann. Det hele startet de to første ukene i august da jeg var på ferie i Egypt med fire venner. Etter dette har arrangementene gått slag i slag.

Uken jeg kom hjem fra ferie var av det rolige slaget. Jeg benyttet da tiden mest til å komme meg av den forkjølelsen som jeg hadde pådratt meg på turen. Denne uken hadde en del av de jeg jobber på team med (de aller fleste faktisk) arrangert en privat fest uten av selvsagt jeg ble invitert på den festen. Men det skjedde visstnok masse moro der.

Uka etter var det fest for avdelingen på jobben. Da var jeg invitert og var en aktiv deltager. Uken etter der hadde jobben nok en fest. Da var det åpent for alle som ville komme. Nok engang ble alkohyler tyllet inn i kroppen.

Uke 37 var en friuke for alkohol da jeg var på besøk til min mor. Jeg vurderte å dra til det lokale vannhullet da også, men regnet gjorde at jeg holdt meg hjemme. Uansett mangel på alkohol så var jeg også denne uken sosial ved at jeg gjennomførte kinodate med Marthe da vi så Hangover.

Så var det i går. da var jeg dobbeltbooket med en bursdagsfest og en fest med folk jeg har jobbet med tidligere. Jeg tenkte meg på begge, men bursdagsfesten tok såpass av at der var jeg helt til det stengte. Da dro noen av oss på ett nytt utested før vi endte på nachspiel i en leilighet. Aner ikke helt når jeg kom meg hjem, men regner med jeg har en kvittering fra Oska liggende for nattmat som kan hjelpe å fastsette ett tidspunkt.

Neste uke er nok en fest med mennesker jeg har jobbet med tidligere, dessuten er det kamp med mine yndlinger TIL på Lerkendal stadion. Jeg holder også på med en kampanje for å få med meg Marthe på kino igjen. Kanskje dette er uken jeg har ventet på.

Uke 40 ser tom ut. Det eneste i kalenderen er en Trondheims Ørnkamp den lørdagen. Kanskje møter jeg Tina Wulf!

Uke 41 tar jeg derimot igjen for den hvite uken som uke 40 ser ut til å bli. Torsdag er det ett halvveis bekreftet arrangement på jobben som jeg vet av erfaring kommer til å inneholde masse alkohol. Så kommer lørdagen med nok en bursdag til ei jeg vet liker masse alkohol.

Så kommer nok en ledig uke før det blir jobbfest den 22. oktober der jeg er med i planleggingskomiteen. Så langt har vi planlagt alkoholen som skal være på festen.

Det er harde dager for meg og for leveren min.

Reklamer har tatt seg opp i det siste. Lokalradioen i Trondheim her nå reklame for Statoil der figuren Laila Lofotvik har tatt seg jobb i Statoiladministrasjonen. I siste radioreklame, som jeg dessverre ikke finner på internett, ringer hun en Statoilstasjon og forteller at hun har booket vaskehallen til skumparty via kalenderen i Outlook. Ganske morsomt i alle fall for en som lever halve arbeidsdagen med nesten i Outlookkalenderen og aksepterer møteinnkallelser  til de merkeligste møterom.

Lotto har også forstått hvordan man kan lage en reklame som fenger meg. De har tatt frem en stor helt, Espen Eckbo, og min favoritt Waldemar Hoff. Waldemar skal spille på Lottofestivalen og vi følger hans jakt for å finne den festivalen.

Film nummer en: Waldemar forteller fansen at han skal spille på festivalen

Film nummer to: Waldemar finner de sangene som skal spilles

Film nummer tre: Waldemar opptrer på Lottofestivalen

Jeg har vært negative rundt det store hysteriet rundt iPhone. Kan virkelig en telefon være så kul som absolutt alle skal ha det til? Jeg tvilte, men bestemte meg for at jeg kan ikke uttale meg om noe jeg ikke kjenner til. Derfor kjøpte jeg meg iPhone i går.

Der kom jeg ut av butikken med en telefon som kostet halve månedslønna bundet til et abonnement som ville ruinere alle mine planer om å kjøpe egen leilighet. Likevel var jeg spent på hva som ville skje da jeg slo den på? Ville livet mitt endre seg så drastisk som alle med iPhone får oss til å tro at det gjør?

Mens iPhonen startet merket jeg forskjellen. Denne telefonen med verdens dummeste navn med en enda dummere skrivemåte gjorde store inngrep i livet mitt. Plutselig ble jeg høyere, mørkere og kjekkere. Jeg merket dette først da to undertøysmodeller kom bort til meg og lurte på om jeg ville være dommer i en konkurranse. De kranglet nemlig om hvem av de som hadde største pupper. Som den vennlige mannen jeg er opplyste at det kunne jeg, så jeg ble med de hjem for å avgjøre konkurransen en gang for alle.

Da jeg hadde kåret vinneren og delt ut premier bestemte jeg meg for å handle inn litt mat. Fikk hjelp av iPhonens innebygde GPS til å finne nærmeste butikk. Gikk inn døren og ble møtt av et kjempestort banner med påskriften “Kunde nummer 100 000″. Mens korpset spilte Gammel Jegermarsj kom ordfører Rita Ottervik og gav meg premien; tur til Barcelona for tre personer. Jeg tok derfor med meg undertøysmodellene mine og dro mot Værnes.

Halvveis til flyplassen brøt bussen sammen og vi fikk beskjeden om at vi måtte finne oss alternative transportmetoder. Jeg dro frem iPhonen min og skulle til å ringe etter en drosje. Akkurat da stoppet en limousin foran meg og Odd Reitan steg ut. Han hadde aldri sett en mann med slik enorm tøff telefon før, og han var mer enn villig til å kjøre oss til flyplassen da han fikk holde den under hele turen. Jeg for min del koste meg med sjampanje og russisk kaviar der vi fosset gjennom Grillstadtunnelen på vei mot det store utland.

På Værnes møtte vi på flere problemer. Det opprinnelige setet vi skulle ha var opptatt så flyvertinnen gav oss istedet lov til å sitte på første klasse uten noe ekstra omkostninger. Der på flyet kom jeg i kontakt med min nabo på det andre setet som tilfeldigvis var leder for banken Société Générale. Han kom i snakk om det nye selskapet han skulle starte og da det ene ledet til det andre satt jeg plutselig som administrerende direktør for hele dritten.

Nede i Barcelona gikk ting som smurt. Vi tok inn på vårt syv stjernes luksushotell og dro ned mot stranden der modellene skulle sole seg toppløs. Jeg skulle akkurat sende en bilde-MMS som reisekort til Tore da Steve Jobs kom gående imot meg. Da han så den enorme tilhengerskaren som hadde flokket seg rundt meg og iPhonen min gikk han bort til meg og tok fra meg telefonen. Jeg var ikke verdig iPhonens magiske krefter, mumlet han mens han fortsatte bortover strandpromenaden. Jeg forsøkte å løpe etter, men jeg greide å snubble i mine egne føtter så jeg landet rett på snuten mens jeg så Jobs stå å smøre inn modellene mine med solkrem på puppene. Jeg hørte bare han håne mitt valg av største puppesett da jeg ble kjørt med ambulanse bort fra stranden og mot første fly tilbake til Norge.

Første fly tilbake var et charterfly full av fulle nordmenn som hadde Svein Østvik som reiseleder. Jeg led meg gjennom fem timer med “Kongen av Mallorca” på repeat fra en gjeng som hadde satt seg som mål å tømme hele flyet for alkohol. Nå er jeg tilbake i Norge. Jobben min i Société Générale har gått nedenom og hjem, jeg har nettopp fått vite at jeg vil få tidenes restskatt grunnet premien min og med tidenes mageknipe grunnet Rema-Reitan serverte dårlig kaviar. Heldigvis har jeg den alltid like trofaste Nokiaen min for å komme meg videre.

Hva skal man med en iPhone når man kan få en helt vanlig telefon til en brøkdel av prisen?

Jeg må snart finne meg en ny jobb og andre måter å tjene penger på. Jeg lurer litt på hva jeg skal gjøre. Kan selvsagt lete rundt på Finn.no og NAV etter en passende jobb som jeg uansett ikke kommer til å få, men kampen om inntekt handler også om oppfinnsomhet. Her skal jeg satse!

Dagbladet melder i dag at svensken har oppfinnsomheten på sin side. Som ansatte i IT-bedriften Powel smertelig har fått erfare så er min kropp ikke skapt for å tjene inn de store summene, så denne ideen dropper jeg ganske hurtig.

Derimot i dag på jobb kjøpte jeg en eske Storesøsters Kaffekaker fra idrettslaget Nasjonal. Da kom ideen! Jeg skal gjøre som mine helter i Nidaros Multisportforening, hamstre inn litt av grasrotandelen og finansiere resten av min livsstil på å selge kaker og karameller. Ser allerede for meg en pen liten fortjeneste. Gjør jeg et innkjøp av jumbopakken deres på 840 bokser så får jeg 24 bokser gratis med på kjøpet. Disse kan jeg velge å selge videre eller jeg kan ha de som frokost, middag og kveldsmat og dermed spare matpenger. Kakene kan jeg selge boksvis, enkeltvis i kantiner og kafeer eller jeg kan skape ett plukk-og-miks konsept basert på kaker. Uansett salgsmetode så føler jeg at pengene kommer til å renne inn på min bankkonto.