Torsdag var det quiz på jobben. Jeg hadde jobbet hardt i forveien for å skrape sammen et lag som kunne stille. Endelig var kvelden inne og vi var klare for å toppe hele dritten med et lag som var bygget opp rundt en ufødt guttebaby.
Kvelden startet ved at jeg sendte ut en felles mail om at vi kunne møtes på Barmuda for å legge kveldens taktikk. Det viste seg raskt at taktikken ble øl. Jeg og Guro (hun liker at jeg nevner henne så mye som mulig) fikk etterhvert følge av resten av gjengen samt vårt konkurrerende lag.
Klokken startet å nærme seg 18:00 med stormskritt og vi startet å bevege oss mot kantinen på jobben der quizen skulle være. Mens jeg gikk der å ble mobbet av gravide kvinner og av jenta på det konkurrerende laget som gjorde looser-tegnet til meg tenkte jeg bare på en ting; ØL!
Quizen var i gang, Gjertrud fra “The Julekalender” var godt i gang med spørsmålet og i hånden hadde jeg en kald øl, kunne det bli bedre? Jo da! Kvelden skulle bare bli bedre. Ølen strømmet på, vi tok en hederlig tredjeplass (altså om man starter å regne fra bunn av resultatlisten) og vi knuste looser-jenta med ett poeng.
Da ølserveringen var over og korka var skrudd på gin-flaska var det på tide å bevege seg til utgangspunktet; ølkrana på Barmuda.
Halv ett-tiden var det på tide å gi seg. Man skulle da tross alt på jobb dagen etter. Så kom problemet; hvor var husnøkkelen? Ikke i lommen. Lå den på bunnen av en av mine mange tomme ølglass? Det viste seg at den var innelåst på jobben uten noe mulighet for å bli hentet av meg.
Hva skulle man gjøre? Jeg kom meg ikke inn så det var ingen poeng i å dra hjem og jeg kjente ingen som bodde i umiddelbar nærhet i sentrum. Bestemte meg derfor for å vandre rundt til adgangskortet på jobben startet å virke igjen. Etter jakt på nattmat endte min vandring på Burger King der en Big King XXL ble inntatt. Dessverre gjorde all maten meg sulten så jeg trengte et sted å sove. Heldigvis hadde Petter bygget et stort flott hotell i nærheten så der banket jeg på døren.
Til min store skuffelse var døren stengt da jeg kom dit. Heldigvis da jeg snudde meg rundt for å gå hadde noen oppdaget meg og åpnet opp døren for meg. Jeg gikk inn til resepsjonen og bestilte meg ett rom. 1035 kroner fattigere sto jeg der full som ett fly midt på natten med en hotellnøkkel i hånden. Jeg gikk inn i heisen og forsto raskt hvor mye jeg måtte ha drukket.
Da jeg gikk inn i heisen startet den nemlig å snakke til meg. “Dørene lukkes” kom det med en damestemme og panikken spredde seg da. Skulle heisdamen komme å slå meg ned eller gjøre andre ekle ting mot meg? Heldigvis var jeg fortsatt like hel da hun fortalte meg at vi var i fjerde etasje. Jeg gikk ut og startet å gå bortover en mørk korridor.
Petter er glad i å spare miljø, og penger, så korridoren hadde lys sensorer slik at lysene på skudd på mens jeg gikk i den retningen jeg håpet rommet mitt lå. Lysene ble nok en skremmende affære. Vanlige lyspærer var byttet med grønne, blå, røde og oransje lys. Mulig at turbo-Petter likte dette, men jeg var ingen stor fan.
Etter å ha sett en halv episode South Park på flatskjerm TV-en var det sove tid. Deilig og uthvilt våknet jeg klokken 07:00 av noe merkelige vekkelyder fra mobilen. Jeg sto da opp og gikk inn i en annen av trendye miljø-Petter sine hjertebarn; en sparedusj uten dusjforheng. Selv om vannet var varmt gjorde temperaturen i rommet til at det hele ble en kald affære. Mangelen på dusjforheng gjorde sitt til at jeg bidro til vasking av hele hotellbadet.
På med klærne, bortover gangen med de mange lysfargene, ned den snakkende heisen og bortover en åpen lobby. Da sto jeg der i frokostsalen. Et skuffende utvalg bestående av diverse oster og oppskåret saltmat. Etter en lang og god tid i frokostsalen leverte jeg nøkkelen til damen i resepsjonen.
“Du må ha en god reise” fikk jeg høre på klingende nord-norsk da jeg gav fra meg nøkkelen og la ut på den fem minutter lange gåturen til jobb.