Fredag var jeg på fest med jobben, eller rettere sagt så var jeg på to fester med to forskjellige jobber. Først var det avslutting for ei på min nåværende jobb med tapas og masse øl. Der var jeg helt til jeg måtte løpe for å rekke ølsalget og løpe til ei jeg hadde jobbet med tidligere. Det startet å regne, men det gjorde ikke noe for jeg viste akkurat hvor hun bodde. Jeg skyndte meg til stedet der jeg var forrige jeg var på fest til henne, ringte på dørklokken som det sto hennes navn på og ventet. Ringte på igjen og ventet…og ventet. Ingen svarte. Jeg søkte ly og fisket frem mobilen. Det viste seg at hun hadde flyttet. Heldigvis hadde jeg skaffet meg en mobil med GPS så her kom ildprøve. Etter å ha rotet litt rundt en liten times tid fant jeg endelig meg selv bankende på riktig dør.
Etter litt sosial omgang gikk turen til byen og inn på Club Gossip. Der ble jeg plutselig stående bak ei dame i barkø. Jeg reagerte for hun så fryktelig kjent ut, men hvor hadde jeg sett henne? Jeg greide å resonere meg til at det var i en eller annen film. Startet å snakke med henne, men jeg ble helt lammet over at hun var en kjendis. Da plutselig innså jeg hvor jeg hadde henne fra!
Det hele startet dagen før da jeg var til Vegar for å se film. Jeg kjenner hans filmsmak og var ikke sjokkert da han dro frem den velkjente filmen “Frontière(s)“. Kort fortalt handler filmen om fire ungdommer som tar inn på ett hotell drevet an en Nazi-familie med masse blodtørstige kannibalunger som bor i en nedlagt gruve.
Da jeg sto der i barkø husket jeg denne filmen om innså at jeg sto og snakket med hovedrolleinnehaveren. For jenta sto der ved siden av meg med blodig kjole, bloding ansikt og blodig hår. Akkurat slik som hun var i den filmen. Dessverre så feiga jeg ut og gikk før jeg rakk å få autografen hennes.
I etterkant kan jeg se at det mest sannsynlig ikke var den fransktalende jenta fra filmen som jeg snakket med. Jeg må nok konstatere at hun var bare en av flere som hadde fått med seg premieren på Twilight-filmen.
Etter en stjålet ide fra P4 sitt program “Misjonen” skal jeg nå gi mine lesere en kort oppsummering av noen av de viktigste nyhetssakene man kan lese om på internett.
Først litt forskning…
Klikk.no kan melde om siste forskning innen graviditet de da forteller om Lorna Phelan, fra Royal College of Obstetrics and Gynaecology, sin sjokkerende avsløring for hvordan man kan bli gravid. Hun, eller han, har funnet ut at løsningen er, sjokkerende nok, å ha sex. Bra at det ikke er Norske skattebetaleres penger som ble brukt til dette.
På økonomisiden…
NRK har kastet seg inn i lønnsoppgjøret da de kan fortelle at Roncen Ánde enda ikke har mottatt lønnen sin fra Karasjok Kommune. Han har nå bestemt seg for å rette en klage for å få det han har krav på for jobben han gjorde i 1945. Vil kanskje tipse om at Norge da lå under Tyskland så jeg vil kanskje heller rette kravet til daværende leder Adolf Hitler.
Matprat…
På VGNett kan man lese om Berit Molstad som har en eske smultringer fra 1984. Ingrid Hespelig Hovig anbefaler henne å kaste de smultringene, jeg anbefaler folk å takke nei om Berit tilbyr deg smultringer til kaffen.
Moteløven…
Hele verden var i sjokk da Geisy Arruda kom på skolen i, hold dere fast, ett miniskjørt. Heldigvis kan Kjendis.no/Dagbladet i dag fortelle gladnyheten at hun enedelig har kjøpt seg en kjole. Er bare å ønske henne lykke til denne gangen.
Politisk kvarter…
Hallingdølen.no kan fortelle gladsaken at Ole Henrik Olsen og Helene Gurandsrud Normann fikk hilse på statsminister Stoltenberg. Dessverre var møtet så kort at de ikke rakk å si mer enn hvilken linje de gikk. Her kunne statsministeren få informert at de gikk allmenn og at de var glade for å møte han. Årsaken til at de fikk måte han var at de satt i en sofa med lite plass. Vi kan vel alle kjenne oss igjen i den situasjonen. Du sitter der trangt og ukomfortabel og kjenner naboens mobiltelefon gnir seg inn i låret ditt da du plutselig holder statsministeren i hånden.
Musikkliv…
Varden kan i dag komme med følgende Grand Prix-nyhet: Didrik Solli-Tangen skal ikke delta i Grand Prix. Her er det bare å henge med når Varden neste uke avslører at heller ikke Kjartan Salvesen skal delta i Grand Prix.
Så kommer vi til slutt med noen kunngjøringer. Haramsnytt melder at Haram Hørsellag skal ha OPE-møte den 9.november. Siden den datoen allerede har vært kan man istedet bruke tiden på å glede seg til julebuffeten den 2. desember. Den kan være grei å få med seg da det viser seg at det i år ikke blir noe av 2. juledagsfesten i Sirdal kulturhus. Det er avisen Sirdølen som melder dette.
Jeg har skaffet meg ett nytt produkt i serien “baderomsprodukter fra gamle dager”. Fra før av har jeg Kløver Vaseline, Sterilan såpe og Brylcreem som godbitene. Nå i dag har jeg også gått til innkjøp av Spenol. Spenol er så spennende som en krem som opprinnelig skule brukes til å smøre inn spenene på kyr, men som vi nå bruker i forfengelighetens øyemed. Et produkt som forøvrig ble oppfunnet av en med doktorgrad i gamalost.
Jeg er da ingen ku, men jeg har tørre hender. I alle fall om vinteren. Nå som min gamle tube med fuktighetskrem startet å ta kvelden etter tre års trofast tjeneste var det på tide med en ny pakke. Derfor ble 7 kroner brukt på en flaske parfymefri Spenol, greit å slipe at man stanker som en kunstig blomstereng og likevel ha like glatte hender som ett barn.
Snart er Zaloen på kjøkkenet tomt og da er veien kort til å ta med seg litt Sunlight Husholdningssepe og Svint. Hva med å gjøre de rundt meg litt glade ved å handle inn en flaske Vademecum i tillegg.
For andre helg på rad har jeg vært sammen med mamma. Forrige helg var hun på besøk til meg, denne helgen var jeg til henne. Dette fører med seg en liten irriterende ting nemlig at jeg mister kontrollen over fjernkontrollen.
Jeg er en lykkelig mann som bor helt for meg selv. Dette medfører at jeg har full kontroll over fjernkontrollen, spiser det jeg vil til middag og har full kontroll over fjernkontrollen. Nå har jeg skaffet meg en ny hobby som gjør at fjernkontrollen for det meste er på nivået “av”, en hobby jeg kanskje kommer tilbake til senere, men i helgene har mamma hatt stor kontroll over den og jeg har fått med meg programmer jeg aldri ville ha sett på selv.
Programmene er ikke av den merkelige saken. Vi snakker om den kjente gullrekke som inneholder Beat for Beat, Nytt på Nytt, Skavland og Senkveld. Jeg har altså to helger på rad menget meg med millioner av andre nordmenn med disse programmene. Jeg kjenner på meg at jeg burde ha jublet, men det gjør jeg ikke. Jeg forstår ikke hvorfor folk gidder å kaste seg ned i sofaen med en bolle ostepop hver eneste fredag for å se disse programmene. De er jo drit kjedelige! Ukjente mennesker som synger på like ukjente sanger, komikere som leser opp forhåndskrevne vitser i ett program med ett ukjent poengsystem, en nordmann som snakker svensk og to aper som konkurrerer i kappgang. Er dette underholdning for nordmenn skulle jeg ønske at jeg var fra ett annet land.
Det var fredagen. Lørdagen var like ille. Problemer med lørdager er at det er mindre skikkelige programmer å velge mellom, men det som er der lukter derimot rompe! Jeg snakker selvsagt om “Skal vi danse”. Jeg har enda ikke, av ren prinsipp, sett en eneste dans. Hvorfor skal jeg det? Jeg kan ikke en døyt om dans, noe jeg betviler at resten av titterne også ikke kan, samt at de eneste gangene jeg danser er når jeg lukter en mulighet for å “få meg noe”. Den store skammen er derimot ikke at de danser, skammen kommer da jeg i helgen oppdaget hvem som er deltagere. Det norske folk, de samme som ser Senkveld og Nytt på Nytt, driver og stemmer frem Mia Gundersen. Her er skandalen. Den dama burde ha blitt utsemt med en gang det ble kjent at hun skulle være med i programmet. Hun skulle ha fått beskjed om å gå allerede før hun har tatt på seg danseskoene. Mulig hun er god til å danse, hva vet jeg, men det norske folk må da forstå at hun kommer til å åpne det hullet i trynet mellom dansene og presse frem den ekle stavangerlyden sin.
Jeg slutter som jeg starter. Jeg bor alene og er glad for det. Jeg styrer fjernkontrollen selv, som i kveld skal styres inn på “Top Gear”, og jeg styrer kjøkkenet selv, som i dag gjorde at ostesmørbrød ble min middagsmat. Jeg sitter på jobb og hører historier om min kollega som jobber hardt for å holde kvinnen sin unna kanalen Fem. Nå har jeg hverken kvinne eller den tv-kanalen, men hadde jeg hatt den kanalen på fjernsynet mitt er jeg nok såpass kjærring at jeg hadde greid å sette meg under ett teppe med en kopp kamillete og se den helt av meg selv.
Det finnes en kjent sang som omhandler en busstur. Grunnen til at denne artisten laget en slik sang handler nok om prisene for bussruten Trondheim – Åfjord. Jeg tok nemlig denne bussruten, tur/retur, i helgen og har derfor nylige erfaringer om prisene.
En tur fra Trondheim, via Rissa, til Monstad koster 163 kroner. Dette er i følge billetten, men da jeg skulle få penger tilbake fra bussjåføren etter at jeg hadde gitt fra meg en 200-lapp så fikk jeg tilbake godt over 100 kroner. Med på denne billetten var den et spennende ord; “overgang”. Det ironiske er at det ikke er en dritt å ha overgang til når du er i Åfjord. Dette gir meg flashback fra skoletiden da jeg tok skolebussen og på billetten var det inkludert “overgang til Trondheim Trafikkselskap”. Totalt unyttig, men vet aldri når man får nytte for det.
Så kom dagen da jeg skulle tilbake til Trondheim. Jeg hoppet på bussen på Årnes, på en buss som droppet å kjøre innom Rissa. Dette gjorde at selve bussturen ble ekstremt mye kortere enn da jeg kjørte den motsatte veien. Pris: 170 kroner. Kortere tur, fullere buss, mindre transportutgifter, ikke like fanzy buss med like fanzye skinnseter, men 7 kroner dyrere. Jaja, 7 kroner er ikke stort så man klager ikke på det. Så kom jeg til byen og skulle lete frem billetten siden jeg skulle ta buss videre. Jeg startet å lete etter det nydelige ordet “overgang” på billetten, men hvor var den? Borte!
Konklusjonen er ganske enkel. Skal du til Åfjord så får den en ganske komfortabel buss med skinnseter og en nydelig liten pris som jeg ikke er sikker på siden jeg ikke talte vekselpengene. I tillegg kommer en deilig overgangsbillett om man velger å ta noen av de ikke-eksisterende bussene for å komme seg til andre steder. Skal man derrimot til Trondheim må man stable seg i en full ukomfortabel buss, betale mer og ikke får mulighet for overgang. Fantastisk!
Nå følte jeg meg som en gammel klagedame så nå skal jeg søke frem noen dristige bilder, slippe en kjemperap og manne meg litt opp.
Jeg har egen blogg, har profil på Facebook og jaggu har jeg brutt min aller siste grense og registrert meg på Twitter. Grunnen til at dette var en så stor grense er at jeg aldri har forstått hva som er greia. Internett er en stor greie, så hvorfor sitter folk på en nettside der det eneste du kan gjøre er å skrive 140 tegn, noe som gjør at linker på denne siden blir ett stygt helvette.
Men nå er jeg her. Jeg har registrert meg bare for å finne ut hva som er så tiltrekkende med denne portalen. Jeg kommer nok aldri til å toppe hverken Elin Ørjasæter eller mannen som skulle lage seg en porsjon boller mens han Twittret. Tusen takk til den gode avisen Fedrelandsvennen, samt P4s Komisjonen, som gjorde meg oppmerksom på denne fellen man kan gå i.
Nå er det vel ingen fare for at jeg skal dukke under av dette nye nettstedet. Jeg har neppe noe særlig spennende å komme med og siden de aller feste twittsene, eller hva faen det heter, jeg følger er for øyeblikket tegneserierelatert så er nok farene større for at jeg lager en monsterdeig på grunn av at jeg har gravd meg ned i en ny tegneserie.
The K-man kan melde at han enda ikke har fått noe Tina-kjøtt på kølla. Vi venter i spenning på utviklingen på det området.
Vår utsendte korrespondent Marthe kan rapportere at hun ikke har sett Tina på skolen på en god stund. Dette kan ha noe med Marthes oppmøte statistikk å gjøre.
Jeg liker pølse! Wienerpølse. grillpølse, løkpølse, ostepølse, stor bergenske pølser, forskjellige tyske wurst-pølser og kyllingpølse. Pølse er genialt for det kan grilles, stekes, trekkes, varmes, puttes i buljong og helt sikkert flamberes. Pølse serveres selvsagt med potetsalat, potetstappe, kålstappe, pølsebrød, salat, lompe eller brød. Som tilbehør passer det seg med rekesalat, chillinøtter (lært av Pondus), rå løk, sprøstekt løk, ost, bacon, salat og agurkmix mens man har på en stripe med ketchup, majones, pølsedressing, sennep eller salsa.
Min store kjærlighet til pølser kom skikkelig til live da jeg oppdaget denne fantastiske pakken. Jeg skal nå ha en skikkelig pølsefest. Problemet er at det er en pakke for tolv personer, men jeg har bare en venn. Hva skal man gjøre?
Jeg er nøye med tennene mine og følger derfor alle rådene i boka når det kommer til pussing med fluortannkrem to gang om dagen etterfulgt av verdens mest hitech tannskyllemiddel sammen med tanntråd og tannpirker. Det er selvsagt også viktig med en sjekk til en tannlege med jevne mellomrom. Jeg har derfor nå skaffet meg en tannlegetime.
Det første er å finne seg en tannlege. Jeg er av den oppfattingen av at siden vi befinner oss i gode trygge Norge der staten propper huet og rævva full av sosiale goder mens vi går rundt med skreddersydde putrer under armene så skulle jeg ha en offentlig tannlege. Den gode gamle underbetalte skoletannlege er samfunnets helt som lider under de privatpraktiserendes klør.
Det hele startet tirsdag da jeg ringte til tannklinikken på Valentinlyst. Der fikk jeg snakke med en dame som presenterte seg som en “automatisk telefonsvarer” (finne det telefonsvarere som ikke er automatiske i 2009?) som kunne fortelle meg at klinikken var steng. Med godt mot ringte jeg videre til klinikken i sentrum. Der møtte jeg på samme dame som igjen, på sin automatiske måte, kunne fortelle meg at klinikken var stengt denne dagen. Jaja, typisk meg at når jeg endelig bestemmer meg for å oppsøke en tannlege så er det ingen som vil ha meg. Jeg skulle ikke la meg knekke og tok telefonen fatt og ringte til sentrum tannklinikk også dagen etterpå. Etter ett lite ring ble jeg møtt med den samme automatiske damen som igjen kunne fortelle meg at tannklinikken også var stengt denne dagen. Jobbet de offentlige tannlegene aldri?
Så endelig, på torsdagen, var det noen som tok telefonen og svarte meg. Kvinnen, som minnet meg voldsomt som den automatiske telefonsvareren, svarte litt nølende på min henvendende om ledig time. Var jeg en fast pasient og om jeg var under 20 år var hennes to spørsmål til meg. Jeg kunne med hånden på hjertet svare nei på begge to. Hun lette litt i boken sin og oppdaget endelig en ledig time til meg. Så var det å registrere korrekt kontaktinformasjon. Navn, telefonnummer og fødselsnummer gikk lett. Jeg greide også bostedsadresse og poststedet, men hva var postnummeret igjen? Etter å ha sagt en del firesifrede nummer som hun alle avslo som gyldige postnummer ble vi enige om at jeg skulle ringe igjen senere.
Så nå sitter jeg her med min første tannlegetime siden 2003. Den 11. januar skal jeg til tannlegen og de bør faen meg gi valuta for pengene. Finner de ingen hull skal jeg forlange en skikkelig tannbleking! Mon tro om jeg bør ringe tilbake snart med postnummeret mitt…
Jeg liker harrye overskrifter med perverse undertoner og velger derfor å ta dette også på dette innlegget. Til dere som reagerer på slik og synes at nå gikk jeg over kanten og ble tåpelig så kan jeg bare si; det driter jeg i! Jeg angrer ei!
Det som er status i livet mitt nå er noe som skjedde meg i helgen. Jeg sjekket posten og fant noen nye spennende kort fra min bank, som forøvrig er en del av Norges største finanskonsern. Dette er ett av de nymotens chip-kortene. Jeg har hørt masse om de. Jeg har jobbet med kort, jeg har sett slike kort, jeg har venner som hele tiden dreper magnetstripen og som skryter av chippens egenskaper. Jeg har til og med blitt bedt om å benyttet chipbrikken på mitt gamle, chipløse, kort ved en av mine sjeldne turer inn i en klesforretning. Nå hadde jeg endelig ett av disse nymotens kortene selv.
På tross av oppfordringen i brevet om at jeg måtte bytte over til de nye (ja, jeg fikk TO) kortene umiddelbart ble disse liggende hjemme da jeg dro på handletur. Turen gikk selvsagt til apoteket der gutter som meg kan vasse rundt i godsaker. Der ble jeg stående bak ei dame i femtiårene som absolutt måtte krangle på prisen og betale kassadamen med småpenger, selvsagt etter å ha fått gjennom både klager og sine tips om hvordan kassadamen skulle behandle sitt kassaapparat. Så kom neste person snikende forbi meg i køen og rett i en nyåpnet kasse. Jeg, som den vennlige sjelen jeg er når jeg står i kø med en pakke kosepiller i hånden, lot selvsagt dette vesenet hoppe forran meg. Vesenet var selvsagt ei 80-år gammel dame som skulle ha noe gamledame-produkter som visstnok skulle bekjempe kroppslige smerter. Etter litt kvikk småprat om hvilke smertesalver som er best tok damen frem chip-kortet, stappet det nedi automaten og dasket inn koden. Så var det min tur. Slengte en pakke vitaminpiller, selvsagt uten de ekle A og D-vitaminene, på disken og tok frem mitt gamle kort. Den deilige magnetstripen virket!
Jeg, som den shoppinggale personen jeg er, måtte litt senere på Mega for å handle inn viktige produkter til å stappe inn i det store hullet i hodet. Jeg kom til disken og slengte selvsagt mitt splitter noe kombinerte chip og magnetstripekort på disken og gestikulerte til damen at jeg betaler med stripe. Det vante lyset med beløp dukket opp i vinduet på terminalen og jeg, etter gammel vane, dro magnetstripen. Da kom meldingen; “Sett inn kortet!”. Jeg tenkte selvsagt at denne hersens nymotens teknologien skulle jeg ha meg frabedt og gjorde meg klart til å utføre transaksjonen med småmynter. I siste liten ombestemte jeg meg og tenke at jeg kan da i det minste prøve kortet. Tok kortet og stakk ned nedi terminalen slik jeg tidligere hadde sett den mer rutinerte damen hadde gjort. Koden ble tastet og varene ble tatt med hjem. På vei hjem innså jeg to ting; “nå kan jeg endelig handle på Bunnpris Lerkendal og Spar Rena som aldri hadde likt magnetstripen min”, samt den mer ettertenkte: “jeg kommer til å savne den deilige følelsen det gir meg å dra ett kort”.
Men nå er jeg her. Jeg har registrert meg bare for å finne ut hva som er så tiltrekkende med denne portalen. Jeg kommer nok aldri til å toppe hverken 
Det første er å finne seg en tannlege. Jeg er av den oppfattingen av at siden vi befinner oss i gode trygge Norge der staten propper huet og rævva full av sosiale goder mens vi går rundt med skreddersydde putrer under armene så skulle jeg ha en 
Innlegg