Mannebloggen

Jeg har en del små tema og siden jeg ikke gidder å skrive flere små innlegg om hvert enkelt så tar jeg en samle tråd for hele dritten.

YouTube
Skal du se èn film på YouTube i livet så må det bli denne. Kostelig, og litt sexxy!

Klokka
I går skulle man slå av lyset i en hel time. Jeg ser ikke helt poenget med det. Jo da, du gjør folk oppmerksom på hvordan det er å leve i totalt mørke i en hel time hvert eneste år, men utover det gir det nok bare nytteverdi til de mest hardcore miljøvernerne. Der stiller jeg meg helt bak FlinkePiker. Når det er sagt så var jeg på jentevorspiel i går. Det var jeg, en gutt til og seks jenter. Det var de ett høyt fokus på sladder av typen “hvem har rotet med hvem”, Backstreet Boys og Spice Girls på YouTube og ett hav med levende lys. Ikke noe for meg, men vi holdt i alle fall nivået på elektrisk belysning nede på ett minimumsnivå.

Klokka skulle bli stilt i dag og i den forbindelse kommer alle små og store nettaviser med en nyhetsartikkel der de omtaler fenomenet. Min lokalavis, Fosna-Folket, hadde i år laget sin versjon av disse artiklene. I stedet for å skrive hvilken vei klokken skulle stilles limte de inn en film fra YouTube (slik de gjør i alle artiklene sine) og ba leserne skrive i kommentarfeltet hvilken vei klokka skulle stilles. Savner også en vote som heter “Hvilken vei skal klokka stilles?” og som inneholdt alternativene “En time frem”, “En time tilbake” og “Jeg skal ikke stille klokka i år”.

Paradise
I går levde jeg Paradise Hotel-livet. Jeg startet som sagt tidligere med ett jentevors før det bar ut på byens mest Paradiseaktige utested Gossip. Med en drink i hånden speidet jeg utover jaktmarkene. Innså raskt at dette ikke var noe for meg så jeg handlet en øl og satt meg til rette for å nyte yndlings synet mitt; folk på sjekkern. Etter å ha “ledde masse” av ei jente, som nesten kom rett fra Hotellet, danse foran ett bord med uinteresserte gutter og snakket med en gutt som kom rett fra forsvaret, som ble veldig sjokkert over min manglende interesse for å prøve meg på mine egne venner, tok jeg med meg ei av jentene og handlet litt mat før vi tok oss en biltur med en meget frustrert piratsjåfør.

Det hele startet for en uke siden. Jeg hadde fått en liten fascinasjon for Paradise Hotel og selv om jeg bare hadde sett en eneste episode av programmet bestemte jeg meg for at dette livet måtte være noe for meg. Da Åshild skulle på butikken og lurte på om det var noe jeg skulle ha så var svaret enkelt; selvbruningskrem. Tilbake kom hun med to servietter for ansiktet. Jeg var på vei til å bli den neste paradisedeltageren.

Da anledningen var passelig benyttet jeg anledningen til å stikke på “hæmmisen” for å smøre meg inn med herligheten. Jeg smurte godt for her skulle hver eneste dråpe på min nye kropp. Etter ett par timer kom resultatet; en kraftig brunfarge og en intens kløe. Huden hadde ikke så godt av dette stoffet, men hva gjør vel det når man er brun. Jeg har vært i Egypt med en haug jenter og der lærte jeg tre ting som er viktig; brunfarge, cellulitter og valker.  Det første skulle man ha mest mulig av, de andre to skal ikke eksistere. Celulitter er jeg ikke sikker på hva er så det aner jeg ikke om jeg har, valker har jeg og nå startet jeg å få en fin brunfarge også. Nå gjennsto bare resten av paradisekroppen min.

På vei hjem bar det innom H&M for å skaffe det aller nødvendigste og vel hjemme startet jeg en baderomsession som homoseksuelle ville ha misunnet meg. Dusj, skrubbhanske, bodylotion og selvbruningsspray. Her skulle ikke noe overlates til tilfeldighetene. Jeg skulle følge selvbruningsboka til punkt og prikke. På kvelden kjente jeg det; jeg hadde fått verdens mykeste hud. Jeg innså at hadde jeg samtidig vært ei jente ville jeg hatt sex med meg selv. Så deilig var huden min.

Nå har det gått ei uke, jeg har hatt tre omganger med hansken, lotionen og sprayen. Jeg har innsett at å være en smule kjærring føles bra. Så mange kvinnfolk kan ikke ta feil; du føler deg bedre etter litt egenpleie. Jeg har innsett at dette er kanskje det mest homoseksuelle jeg har gjort og er derfor villig til å ta konsekvensene av det. Til helgen skal jeg og Marthe på Metro og kanskje finner jeg en mann å klinsedanse med til “I Wanna Know What Love Is”. Det blir verdens heldigste mann for han får mannen med verdens glatteste og gyldne hud på kroppen.

I morgen skal jeg starte å komme igang med treningen etter at jeg hadde mitt lille gammelkjærringuhell på isen. Da skal valkene bort også!

Jeg har mange rare former for humor. Jeg har…

…nerdete humor
I går lo jeg godt av denne. Årsak: jeg kjente meg så alt for godt igjen.

…pervers humor
I sted lo jeg godt av denne. Selvsagt er “kåtsøy” våtest, skulle da bare mangle!

…treg humor
Jeg lytter lite på radio, det går for det meste i podcast. Jeg har derfor hørt flere på “radio” kommentere at det synges “my hard is yours” (hardingen/ereksjonen min er din) i den norske grand prix-låta. Jeg har ikke forstått den vitsen, mest fordi jeg aldri har hørt sangen. I går hørte jeg den. Jeg lo!

Her er fortsettelsen på min sykdomshistorie…

Torsdagen sendte jeg en SMS til min nye fastlege, sjømannslegen med ett års permisjon, om at jeg ville ha en time. Fredag morgen fikk jeg svar at jeg hadde en time til klokken 13:45. Midt i en heftig runde med spilling av brettspill på jobb snek jeg meg ut og møtte opp til legen. Der ventet jeg…og ventet…og ventet. Endelig, etter 45 minutters overtid, kom legen og ropte meg inn. Han klemte på armen min og startet å slite med ett PC-program som tydeligvis var blitt utviklet for Windows 3.  Etter å ha kommet ut med ett brev som henviste med til St. Olav opplyste han at dette arket kostet med 130 kroner. 130 kroner for 45 minutters venting, fem minutters legebesøk og ett lite skjema. Lettere imponert over at den nye teknologien hadde inntatt legekontoret tok jeg frem bankkoret mitt og stappet det inn i den lille terminalen han hadde stående. Jeg forlot han og fikk rett på jobb. Giddet ikke bruke ytterligere arbeidstimer på denne armen. Sykehuset fikk vente til etter arbeidstid.

Da klokken nærmet seg fem logget jeg ut og startet spaserturen til sykehuset. Etter gårsdagens besøk på legevakten var jeg nå ganske kjent med noen raske snarveier for å komme meg dit. Jeg møtte opp, viste lappen jeg fikk av legen til damen i inngangen som ba meg følge en blå linje. Jeg fulgte den og fant en ny skranke som også ville ha lappen min samt at de også ville mate sin kortterminal med bankkortet mitt. 210 kroner fattigere, og etter en rask tur på toalettet, kom mannen som skulle ta røntgenbilde av armen. Bildene gikk kjapt og mannen opplyste at det ville bli ett kvarters ventetid før jeg fikk resultatet. Så var det dette med leger og tid da. Etter 50 minutter fikk jeg endelig en lapp full av setninger preget av uforståelig legesjargong. Jeg skulle møte opp på OSKP. Men hva betydde det? Damen forklarte at det var ortoskopiske og jeg skulle følge den blå linjen, men denne gangen skulle vi gå motsatt vei. Jaja, som sagt så gjort. I dag skulle jeg virkelig få testet hvor den blå linjen fører hen tenkte jeg og gikk.

Jeg hadde skitne fantasier om nystekt lasagne under min ventetid på resultatene og da jeg gikk på den blå linjen så jeg plutselig ett skilt som det sto “bistro” på.  Dit skulle jeg etterpå, sa jeg til meg selv før jeg fulgte den blå linjen inn på ortopedisk avdeling. Der bak nok en skranke satt det tre damer som skravlet i vei over hvor bra det var at jeg kom og at de hadde ventet mit. Livredd gav jeg fra meg lappen min og ble med den yngste og blondeste jenta inn på ett eget rom. Kjenner du de, spurte hun meg. Jeg svarte at det gjorde jeg ikke, så startet hun å fortelle at det kunne hende at sivile mennesker kom bare for å prate med de. Litt skremt over at det er mennesker som frivillig følger den blå linjen bare for en prat satt jeg med i stolen hennes. Hun la ut om at jeg hadde ett brudd i armen og startet å klemme på den mens hun lette opp symptomer i en liten pocketbok full av bokmerker og markørstreker. Hun ba meg være forsiktig med hånden og at jeg skulle komme tilbake neste uke for en kontroll. Etter å ha dukket unna tilbud om både fatle og sykemelding gikk jeg tilbake til damene i skranken for å skaffe meg en time neste fredag.

I skranken kunne de ikke hjelpe meg, men de henviste meg til en ny linje. Siden jeg hadde kommet til enden av den blå måtte jeg nå fortsette på en rød. Da jeg gikk på den rød linjen innså jeg det; jeg hadde gått meg vill i sykehuset og ville aldri finne tilbake til bistroen. På enden av de røde linjen kom jeg til nok en dame i nok en skranke. Hun ordnet en time for kontroll neste uke og, ikke overraskende, tok frem sin egen lille kortterminal og tømte kontoen min for 295 kroner. Jeg hadde da mistet oversikten over hva jeg betaler for og brydde meg heller ikke om å spørre. Jeg bare dro kortet og håpet at dette var siste gang jeg så en kortterminal på dette sykehuset. Etter at jeg hadde betalt gikk jeg gjennom en dør merket med “utgang” og innse at jeg sto i ett kjent rom. Etter å ha studert hvorfor dette rommet var så kjent innså jeg at jeg hadde vært der før. Jeg var jo der i går. Jeg sto på legevakten. Forsiktig sjekket jeg om damen som kastet meg ut dagen før var på jobb. Da jeg ikke så henne gikk jeg rolig ut døren på legevakten for andre gang på litt over 24 timer. Ringen var sluttet!

Sitter du på Barmuda, er medlem i Kråkevingen, kommer fra Estenstadmarka eller greier på gi en forklaring på hva DAPS betyr. Skru opp lyden, lukk øynene og tenk på de fantastiske timene da Norge slo Sveits.

For ett år siden bestemte jeg meg for hvilket lag jeg skulle følge med på i Tippeligaen 2009. Valget falt på de røde og hvite guttene fra nord; Tromsø. Nå innser jeg at sesongen snart er i gang og “gutan” har sin første kamp på søndagen. Da er det bare å korte ned ventetiden med litt omtale av gromlaget fra Pondus.no.

I går på 7-11 møtte jeg en kjendis. Det var ingen ringere enn Amy Winhouse med hvitt hår. Lykkelig over møtet gikk jeg glisende hjem. Der leste jeg på adressa.no at jeg bare hadde møtt Kosmoramas plakatpike.

I november bestemte jeg meg for å oppsøke tannlegen, etter diverse ringerunder fikk jeg ordnet min første tannlegetime på 6 år. Så hopper vi noen måneder frem til den 11. januar og alt var klart for min første time. Etter å ha tettet ett hull var jeg 1489 kroner fattigere og nok en tannlegetime rikere. Den 13. januar var jeg tilbake i tannlegestolen der jeg fikk tettet to nye hull og ble enda 1593 kroner fattigere. Den timen endte med at jeg ble sendt til spesialist for fjerning av to visdomsjeksler.

Nok ett hopp fremover i tid til den 9. mars. Jeg møtte opp til time for fjerning av jeksel. Min svenske venn fant ut at det bare var nødvendig å fjerne en av de to som skulle fjernes, neo jeg selvsagt ble ekstremt glad for. Dette førte til at det bare kostet med 2455 kroner å bli ferdige med tennene mine. Tennene mine hadde da kostet med 5537 kroner i løpet av to måneder.

Vi lar være med tidshoppingen og fortsetter å operere under kalenderbladet som viser 9. mars. Jeg skulle til butikken for å handle inn litt drikkende føde. I feberrus etter dagens operasjon gikk jeg skikkelig på ratt-ta-ta på isen. Jeg ble liggende en fem minutters tid i en vanndam før jeg kom meg skikkelig til meg selv og startet å krype forsiktig mot veiskulderen slik at jeg kunne reise meg der det ikke var så glatt. Jeg startet å gå hjemover igjen for å hente broddene mine og merket raskt at min venstre arm ikke fungerte som den skulle. All kraft i den var borte og det var vondt å røre den. Etter en våkenatt og en egenmeldingsdag prøvde jeg meg i dag på jobb. Jeg fikk klar beskjed fra mine kollegaer at jeg måtte ta turen bort til legevakten. Da jeg hadde jobbet dagens 7,5 timer bar det bortover til sykehuset for å få sjekket om alt var som det skulle med min arm.

Etter en gåtur i regnvær til sykehuset fikk jeg beskjed fra damen i skranken at de ikke behandlet folk når det hadde gått så lang tid etter skaden og at jeg måtte gå til fastlegen min. Etter at hun kom seg over sjokket over at jeg ikke viste hvem min fastlege er søkte hun det opp for meg. Det viste seg at fastlegen min holdt til i en kommune flere min unna der jeg bodde.

Da jeg var hjemme og hadde hengt opp mine våte klær til tørk logget jeg meg på PCen og søkte opp nettsiden der man endret fastlege. Det var tre ledige; en som holdt til på Byåsen, en som jeg fikk fortalt om på jobb som brukte skrivemaskin istedet for PC og en totalt ukjent person som visstnok er sjømannslege. Jeg endte med sjømannslegen. Så leste jeg på nettsiden at han i november 2009 hadde gått ut i ett års permisjon. Jeg hadde da en fastlege som fortsatt har over ett halvt år igjen av permisjonen sin. Jaja, tenkte jeg, vi pasienter kan jo ikke lide av dette, så jeg tok frem mobilen min og sendte en sms til legesenteret for å bestille en time. Den nymotens teknologien er imponerende dere! Etter kort tid fikk jeg svaret: de skulle behandle SMSen min inne klokken 14 neste dag.

Jeg har brutt masse barrierer de siste månedene; første tannlegebesøk på 6 år og første legebesøk på nærmere 10 år. Det tar tid, men jeg er små skritt nærmere den store lykken; uførepensjon.

Engang da jeg skulle handle på butikken ble jeg møtt av følgende plakat. Bildet av ei Lotte Lien med rosa boksehansker og sportsBH satte fantasien min i sving. Dette bare måtte jeg få med meg.

Jeg trappet derfor opp på Leangen i dag med store øyne og en bunke papirhåndkle i lomma – vet jo aldri hva man får bruk for. Jeg leverte fra meg hundrelappen og steg inn i en slitt gymsal med en hundre år gammel boksering i sentrum. Jeg innså da at boksemiljøet i denne byen er vel ikke det som får størst oppmerksomhet. Synet av menn i hvite dresser med sorte sløyfer gjorde at den tanken forsvant fort. Slike hadde jeg jo sett på boksekamper på TV også.

Da jeg satte meg innså jeg raskt hva slags publikum boksing har. Muskelmennene haglet inn døren, men sine modellkjærester og satt seg ringside. Den ene var større enn den andre. Jeg innså da at jeg burde fokusere litt mer på trening og kosthold. Da hadde vel også jeg dratt noen lekkerbisker fra det motsatte kjønn.

Plutselig slukket lysene seg og noen provisoriske lyskastere som trolig var handlet inn på Clas Ohlson, skrudd fast i en sponplate og festet i et basketballmål over bokseringen ble tent. En opphengt plastpressenning ble dratt til side og  åtte boksere løp opp ståltrappen til bokseringen. Da startet det et maraton innen applaus. Det skulle klappes for hver av de åtte bokserne, så for alle dommerne, alle kamplederne, alle trenerne, for hjelpetrenerne, for speakeren og sikkert også for de som sto i kiosken og solgte pølser. Da kom også min store skuffelse over med. Hvor var alle de søte damene?

Etter å ha klappet oss gjennom deltagerne i den første kampen, samt dommerne, var vi igang. To tiåringer, eller hva de nå var, slo laus på hverandre og jeg innså raskt at denne sporten var både kjedelig og uforståelig. Så var det tid for andre kamp, som var første kamp i landskampen mellom Norge og England. Den eneste blondinen skulle sloss mot ei engelsk politikvinne som er skarpskytter i Londonpolitiet sitt SWAT-team. På tross av at den norske kvinnen var både blond og ikke hadde bokset på halvannet år gikk hun seirende ut av møtet med kvinnen som behandler skytevåpen som yrke. Etter dette ble det bare verre og verre for meg å følge med.

Den ene illusjonen etter den andre brast. Før det første var den skuffende lite boksebabes der, for det andre bokset de ikke i bar overkropp og det tredje var at de hadde tåpelige hjelmer på seg som gjorde at de virket som noen treåringer som nettopp hadde startet å sykle. Jeg innså, men jeg satt å hørte på de rundt meg, at jeg ikke har noe peiling på boksing. Jeg greide aldri å henge med på poengsystemet. Hva i alle dager er det som gir poeng? Mine tekniske kunnskaper var også manglende. Publikum ropte ting som “pass garden din”, “jobb mot høyre” og “avskill på midten” (dette er ting jeg har forsøkt å hente frem fra hukommelsen min og kan avvike noe fra de faktiske tingene som ble ropt) og jeg forstå ikke en dritt. Jeg vurderte å rope “spark han i ballene” og “tenkt du er en kattunge”, men frykten for at den samlede muskelmassen i rommet skulle bli brukt mot meg ble for stor.

Jeg innså også raskt at bilder lyver. Bildet på plakaten viste ei sexy kvinne, men i virkeligheten var Lotte en passe butt person, som er en penere måte og si lita og kraftig på. Følelsen av å ikke ta til seg boksingen var også til stedte da publikum gjentatte ganger gikk bananas da enkelte ting skjedde i ringen. Jeg for min del var mer opptatt med å skjule for de rundt meg hvor kjedelig jeg hadde det. Da nordmannen på 91 kilo slo knock-out på engelskmannen slik at han falt over kanten på ringen var jeg glad det hele var over. Norge hadde vunnet i en kamp der vi startet med å vanære engelskmennene med å kalle “Eye of the tiger” for Englands nasjonalsang.

Var så turen verdt det? Var det verdt de 100 kronene jeg måtte betale? Svaret er ja! Årsaken er dama som bar plakatene som viste nummeret på neste runde. Arrangørene hadde funnet frem til Trondheims peneste jente. Jenta, som var i slutten av tenårene starten på tjueårene, vandret rund i en trang topp med dyp utringing, høyhælte sko og en minimini shorts som fremhevet de store brystene og den hotte rompa hun hadde. Pupper som hoppet opp og ned og rompe som vagget fra side til side mens hun gikk med den plakaten. En gryende forelskelse var i anmarsj.

Jeg har allerede bestemt meg. Det neste blir en kamp med Rosenborg.

For en liten måneds tid siden gikk pæra som er i taket på badet mitt. Jeg stresser ikke særlig med det og drøyet det helt til i går med å sjekke hva slags pære som skulle i lampa. “Max 75 W” sto det og noterte derfor ned “lyspære 60-75W” på mobilen min, for her skulle det bli lys.

Jeg møtte opp på Bunnpris og fant frem til pærehyllen. Da åpnet det seg en ny verden for meg; sparepæren. Jeg husket nyhetssakene som jeg hadde ledd av for kort tid siden som omhandlet gamle mennesker som hamstret inn den gode gamle glødepæren mens de enda fantes i butikkene. Jaja, tenkte jeg, er de virkelig så redde for å spare miljøet? Jeg så årsaken til det da jeg fant en 75 W-pære. Da angret jeg selv på at jeg ikke hadde hamstret.

På pakken for pæren sto det “13W = 75 W”. Hva betydde det? Er dette en 75 W pære eller en 13 W pære? Om jeg hadde en lampe som hadde max 25 W, kunne jeg da ha i den 75 W pæra siden den bare hadde 13 W, eller måtte jeg finne en pære som det sto 25 W på, som kanskje bare er 6 W in real life? Og hva betyr det at 13 W er 75 W? Det var ett ulogisk mattestykke.

Jeg har nå kommet frem til en konklusjon; jeg har en 13 W pære, men den yter like mye som en god gammeldags 75 W pære. Det er så langt bare en teori og jeg aner ikke om det stemmer, men la oss si at det stemmer. Det betyr jo at jeg bare utnytter 17,3% av kapasiteten til lampa mi. Det blir som om jeg skulle hatt en bil og bare brukt motoren til vindusviskerne (noe som er en idiotisk sammenligning siden vindusviskerne har egne motorer, men du forstår sikkert hva jeg mener). Om jeg bruker forholdet 13W=75W betyr det at jeg kunne ha hatt en 432 W pære i lampa mi. Jeg kunne ha skrudd inn sola i taket på badet mitt, men nei da. I disse sparetider må jeg nøye meg med en 13 W pære når redskapen greier 75 W.

Gi meg 75 W tilbake!