Eurovisjon Song Contest, Melodi Grand Prix, MGP, “dein store finalen”… kjært barn har usedvanlig mange navn. Det samme har også den Europeiske sangfesten som blir arrangert hvert eneste fordømte år. I år er det dessverre ingen unntak. Det er nesten så jeg vurderer å dra en liten “snåsakaill” og spå at denne festivalen har kommet for å bli.
Norge er jo en stor Grand Prix-nasjon. De har jo en merittliste spekket av hele to seiere og ett år, 2002, da de ikke engang greide å kvalifisere seg. Alt dette har vi greid siden vi deltok første gang i 1960 med vår alles Nora som sang Voi-Voi (som senere ble kjent som den sangen en gruppe amerikanske negerartister med lusekofter kom enest ærend til landet for å dra ned i søla).
Selv har jeg aldri vært noen stor fan. Programmet er langt og kjedelig og grunnet integrering av tidlige sovjetstater, og andre land som har blomstret opp fra ruinene etter kommunisme og kalde kriger, så bli konkurransen bare større og større. Før var det bare en kveld. Når er det innledende runder bestående av to semifinaler før den endelige slutten den 16.mai. Det kommer til å bli det forsvaret kaller en helvettesuke.
Selv om jeg ikke er noen fan så har det tydeligvis ikke noe å si. Heldigvis for melodifestivalen finnes det en egen klubb, Grand Prix-klubben, bestående av menn og kvinner som lever og ånder for slike konkurranser. Er det noen jeg ikke vil være venn med nå som det starter å nære seg “den store dagen” så er det den klubben. Jeg bare tenker hvordan det må være å se Grand Prix med en gjeng mannfolk som nipper lett til en strawberry daiquiri mens de kommenterer hvor lik syngedamens kjole er antrekket som Tysklands deltaker fra 1972, som kom på andreplass i den nasjonale finalen, hadde på seg under generalprøven. Tanken får meg til å fryse på ryggen, nedover tompa og helt ned til lilletåa.
I år sender Norge heldigvis skikkelig kvalitetsmusikk. Vi kunne ha flydd nedover Tone Damli Aaberge og laget en skikkelig fest for russerne, men det hadde vært alt for enkelt. Da kunne de jo bare ha gitt oss premien før selve showet har startet. Vi liker å stå som noen outsidere som kanskje muligens tar hjem seieren. Derfor sender vi en felegnikkende hviterusser som hulker etter tapt kjærlighet. Men det vil jo gå vår vei. Grand Prix-klubben har helt sikkert funnet opptil flere maifiastyrte bettingselskaper som har plassert Norge høyt oppe på listene. At de mest sannsylig har gjort dette for at det er den enkleste måten å hvitvaske penger på, og de trolig aldri har hørt felespillingen til Alexander, nevnes ikke.
Så langt virker jeg en smule negativ til hele programmet og du tenker sikkert at jeg ikke kommer til å se på det. Der tar nok alle sammen feil. Jeg kommer til å sitte meg forran TV-en, men en stor posjon nypoppet popkorn, og heie på mine favoritter; Tyskland. Usikker på om det er grunnet selve sangen eller om dagens nyheten at Marilyn Manson sin ekskone Dita Von Teese skal delta på scenen er den avgjørende faktoren for valg av favorittland. Musikk er vel og bra det, men ingenting er bedre enn når det bli akompanjert med en stripper.
Tyskerne har forstått det. Felespilling er èn ting, men pupper er noe helt annet. Mine 12 poeng vil derfor i år gå til landet som befinner seg i andre enden av Kielferga. For dere medlemmer av Grand Prix-klubben som er mer opptatt av sangen kan den nytes her:
Innlegg